Min (skrekk-)historie om finasterid

En tråd i 'Tradisjonell behandling' startet av tristmann, 2 Sep 2016.

  1. tristmann

    tristmann Nytt Medlem

    Innlegg:
    1
    Liker mottatt:
    0
    annonse:

    Hei

    Jeg har inntrykk av at det er en del her inne som vurderer å begynne med finasterid, og ser det nærmest som min plikt å dele min (forferdelige) erfaring med dette legemiddelet.

    Først en introduksjon:

    Jeg begynte som mange andre å miste håret i ung alder. Jeg hadde svært aggressivt hårtap tidlig i 20-årene, og var på god vei til NW5 med diffus uttynning på toppen. Som mange andre tok jeg dette svært tungt, og begynte å orientere meg om hva jeg kunne gjøre (om noe) for å forhindre dette. Jeg startet først med minoxidil, og hadde svært gode resultater av dette med mye gjenvekst, men disse forsvant igjen ganske fort. Jeg var litt skeptisk til å begynne med finasterid fordi jeg (som mange andre) hadde lest noen skrekkhistorier om dette på nett. Men til slutt ble jeg overbevist av argumenter som at dette var et legemiddel det var godt forsket på (som det jo visst nok er), og at sannsynligheten for permanente/vedvarende bivirkninger - om de eksisterte - var forsvinnende liten. I min fortvilelse over mitt forsvinnende hår bestemte jeg meg for å prøve. Dette var høsten 2010.

    De første månedene merket jeg ingen bivirkninger - tvert imot virket det som om sexlysten gikk opp. Jeg så ikke noe særlig resultater i form av gjenvekst, men hårtapet virket i alle fall å ha stoppet opp. Men dette endret seg veldig våren 2011, etter rundt et halvt år på finasterid. Jeg merket (helt ut av det blå) plutselige endringer i både pikk og pung, begge trakk seg på en måte voldsomt sammen og ble blåaktige i utseende, og sexlysten var ikke den samme. Jeg stoppet umiddelbart behandlingen og regnet med at ting skulle returnere til normalt igjen om ikke så lenge.

    Men det skjedde aldri. Sexlysten fortsatte å være lav (selv om den riktignok varierte), ereksjonene var ikke like sterke (de også varierte), og underlivet så rett og slett ikke normalt ut. Jeg begynte deretter å sjekke ut litt online og fant deretter sider som Propeciahelp.com (som jeg antar flere av dere kjenner til), og fikk naturlig nok rimelig panikk. Men jeg skjønte fort at å lese for mye om dette bare kom til å gjøre meg paranoid og deprimert, og bestemte meg derfor for å holde meg unna disse nettsidene, og håpe på at ting ville returnere til normalt etter hvert. Symptomene var tross alt varierende, og jeg følte meg mer normal til tider, så jeg trodde kroppen skulle klare å rette opp hva det enn var som hadde gått galt slik at jeg ble helt frisk igjen.

    Og årene gikk. Sommeren 2013 hadde jeg en periode der jeg ble dårligere (kvalm, blek, lite energi, vondt i halsen/skjoldbruskkjertelen, angst, depresjon) og dro til legen for å bli utredet. Blodprøvene viste ingenting, og CT-scan av magen var helt fin. Jeg spurte legene om de hadde hørt om langtidsbivirkninger av finasterid, men de trodde ikke på noen sammenheng, og jeg slo meg halvveis til ro med at jeg hvertfall ikke var syk i tradisjonell forstand, og kunne ikke gjøre annet enn å håpe at jeg skulle bli bedre.

    Noe jeg ble utover høsten 2013. Faktisk så bra at jeg var helt 100% frisk i 3 dager. Alt fungerte som det skulle, penis og pung fikk tilbake sitt naturlige utseende, og jeg var overlykkelig over at jeg hadde fått livet mitt tilbake (trodde jeg). Men gleden ble kortvarig. Etter disse dagene (uten at jeg aner hvorfor) kom plagene tilbake, penis og pung trakk seg sammen og ble blåaktige igjen, og sexlysten varierte.

    Slik fortsatte det frem til april i år. Da ble jeg enda litt dårligere enn jeg hadde vært sommeren 2013, og måtte sykemeldes. Jeg ble nok en gang utredet, og nok en gang fant de ingenting. Og jeg kunne nok en gang ikke gjøre annet enn å håpe at jeg ville bli bedre, slik jeg hadde blitt høsten 2013, og at det skulle stabilisere seg denne gangen.

    Men i juni skjedde det noe helt jævlig i kroppen min. Jeg ble likblek, konstant kvalm, fikk enorme (suicidale) depresjonsanfall, knusktørr i øynene, oppblåst i ansiktet, mistet følelsen i/nervekontakten med penis (som krympet enda mer og bare henger der som en slags utvendig blindtarm), mistet alt av sexlyst (og det varierer ikke lenger, nå er det helt dødt nesten hele tiden), føler meg veldig rar og elendig mentalt, er emosjonelt tom og ute av stand til å føle noe annet enn tristhet. Jeg føler meg rett og slett fysisk, mentalt og emosjonelt kastrert (som er en helt JÆVLIG følelse). Jeg er ikke meg selv lenger. Og slik har jeg hatt det siden.

    Jeg har nok en gang vært grundig utredet av urolog, endokrinolog og fastlege, men de finner ingenting galt. Jeg er i ferd med å miste håpet om at jeg noensinne kommer til å bli frisk fra dette her, og om så ikke skjer så ser jeg ingen annen mulighet enn å ta mitt eget liv. Det er den brutale sannheten. For det jeg har nå er ikke noe liv verdt å leve. Jeg har fortsatt et visst håp om at ting kan snu, men det håpet er i ferd med å dø ut etter hvert som ukene går uten bedring. Hadde jeg ikke hatt familien min rundt meg så hadde jeg sannsynligvis gått til det drastiske skrittet allerede.

    Jeg ønsker å fortelle dette her fordi jeg angrer noe helt grusomt på den dagen jeg tok avgjørelsen om å ta finasterid. Jeg var skeptisk, men ble overbevist av diverse folk på nettet. Legemiddelet gjorde som det lovte, det stoppet hårtapet mitt (faktisk har jeg fortsatt mye mer hår nå enn jeg burde ha hatt, selv om jeg ikke har tatt noe mot hårtap på flere år, noe som tyder på at finasterid har gjort noe med kroppen min, siden effekten skal avta når du avslutter behandlingen), men det tok også fra meg livet mitt. Jeg hadde gitt absolutt alt jeg eier og har for å være skallet men frisk nå. Men den byttehandelen ser det ikke ut som jeg kan gjøre igjen.

    Jeg vet at langtidsbivirkninger sannsynligvis er veldig sjeldne. Det må de nesten være gitt at det er mange millioner av menn som tar dette legemiddelet, og en relativt lav andel ser ut til å slite med langtidsbivirkninger (jeg skal ikke spekulere i mørketall). Og jeg vet at hårtap særlig i ung alder kan være jævlig kjipt. Jeg har vært der. Men jeg ber dere som vurderer å ta dette legemiddelet om å tenke dere grundig om først, for over natten kan livet deres endres for alltid.

    Og tro meg, det er det ikke verdt.
     
    #1
     
  2. Rune

    Rune Gjest

    #2
  3. Medmenneske

    Medmenneske Gjest

     
    #3
  4. Medmenneske

    Medmenneske Gjest

    Kjære deg. Hvordan har du det nå?
     
    #4